Imponerende og skuffende
[Copyright © 2002 Magne Bergland.
Ettertrykk/sistat fra denne artikkelen er tillatt såfremt fullstendig
kildeangivelse oppgis.]
Jeg kan ikke nekte for at den dominerende følelsen da jeg forlot kinosalen 19. desember etter endelig å ha sett Ringens Brorskap var skuffelse. Det var mye å glede seg over i filmen. Naturligvis. Det visste jeg på forhånd at det kom til å være. Og her ligger selvfølgelig noe av problemet. Filmen haddde vært til de grader omtalt på forhånd, og man hadde fått vite så mye om hvilke godsaker man kom til å få servert fra spesialeffekter og dataanimasjon ned til steintøykrusene på vertshuset. Dermed var mye av det positive tatt på forskudd. Forventningene mine var store både når det gjaldt spesialeffektene og de små detaljene i kostymer, rekvisitter og scenografi. De førstnevnte ble oppfylt til fulle, de sistnevnte langt på vei.
Når det gjaldt behandlingen av selve historien, av de mange trådene som Tolkien vever gjennom sitt store og kompliserte verk, var mine forventninger langt mer sammensatte. På den ene side var jeg klar over at Peter Jackson måtte forandre, kutte, og vektlegge annerledes for å få fortellingen til å fungere som en film anno 2001. På den andre side var min tillit til at Jakson ville håndtere disse nødvendige endringene med stor pietet og sans for Tolkiens intensjoner, stor. Kanskje for stor. Jackson har gjennom sine uttalelser i arbeidet med filmen lagt for dagen en forståelse for Tolkiens verk som nok hadde gitt meg overdrevne forventninger om hva han ville klare å overføre til filmmediet. Og disse forventningen satte større preg på seeropplevelsen enn jeg hadde håpet og trodd.
Men før jeg går nærmere inn på hvordan filmen skuffer, la meg dvele litt ved det som gleder, og det er tross alt veldig mye. Som nevnt er spesialeffektene utmerkede. Det gjelder alt fra de små tingene (som Gandalv og Bilbos røykringer) til de enorme (som den siste alliansens seier over Sauron, eller Sarumans industrier i hulene under Jarnagard). Jeg kan vel i farten ikke komme på en eneste ting som er klønete eller utilstrekkelig fordi det visuelle kommer til kort – og det sier ikke lite. Man trenger bare skjenke en kort, grøssende tanke til Ralph Bakshis Ringenes Herre-film for å vite at de visuelle effektene er ekstremt viktige for å kunne lage en troverdig og ’riktig’ film ut av Tolkiens bøker.
Mange av effektene er så gode at de ikke bare er tilstrekkelige for å formidle scenene fra boka, men tilfører en helt ny opplevelse. For meg var f.eks. bølgene som skyller de sorte rytterne ned i Bruinen, flere scener på og rundt Jarnagard og scenene rundt broen i Khazad-dûm av dette kaliberet. Jeg tror nok også min oppfatning av interiøret i Lommekroken vil være farget av denne filmen.
Også i detaljene; drakter, våpen o.s.v. er det mye å glede seg over. (Her ser jeg faktisk fram til å se filmen en gang til i håp om at jeg vil legge merke til flere detaljer som fløy for fort forbi i første omgang.) Men på dette området er nok inntrykkene mer blandet. Noe fungerte bra, mens annet var mindre vellykket.
En kanskje liten, men gledelig detalj: Undertekstene er gode! Et par feilskjær, men såvidt jeg kunne bedømme meget solid jevnt over.
Negative ting
Men på tross av alt som var bra, så var altså helhetsinntrykket litt skuffende. Dette har flere årsaker, og selv om jeg ikke regner meg selv for å være alt for puristisk, så er de på en eller anne måte knyttet til avvik fra Tolkiens verk.
Som nevnt var jeg innstilt på at det måtte bli noen endringer for å gjøre boka til film. Kan man ikke unnvære Tom Bombadil og Dyssehaugene, så får man heller holde seg hjemme. Men jeg var faktisk ikke forberedt på å å måtte unnvære både Bombadil, Gildor og Krikhølen. I det hele tatt synes jeg det var alt for lite dveling ved de rolige, fredlige, idylliske og poetiske sceenene (som tross alt dominerer boka) i forhold til de dramatiske og voldsomme. Her må jeg registrere at jeg er i utakt med en del andre anmeldere; flere har påstått at filmen er for treg i begynnelsen og at det blir for mye dveling i Hobsyssel før det hele tar av. Jeg kunne ikke vært mer uenig! Jeg synes det blir alt for lite Hobsyssel, og at det tar av for tidlig og for mye, for deretter nærmest aldri å komme ned igjen. Hele rytmen i boka, som veldig forsiktig og gradvis utvikler seg fra idyll til verdensdrama, er brutt i filmen.
Delvis tvinger dette seg fram fordi filmen allerede i innledningen røper hvilken ring Bilbo har, og hvilke krefter som bor i den. Jeg synes det er et fortellerteknisk dumt grep å røpe dette så tidlig. Det gjør det i utgangspunktet umulig å la seeren oppleve eskaleringen av dramaet slik hoved-hobbitene gjør det, og slik leserne av boka gjør det. Selv om flashbacks seinere i filmen heller ikke nødvendigvis ville fungere bra, lurer jeg på om ikke det hadde vært bedre å vente f.eks. til råsmøtet i Elronds hus, med å brette ut hele fortellingen om Ringen, Isildur, Dommedags juv og Smeagol.
Et annet problem i samme gate, og som jeg hadde håpet på en bedre løsning av, er hvordan man skal framstille de store avstandene i tid og rom. I filmen virker det etter min mening som om de reisende forflytter seg alt for kort og alt for raskt. Man får absolutt ikke inntrykket av en reise som foregår i fem måneder og tilbakelegger om lag 1400 km. Man trengte ikke brukt mange minutter ekstra på å vise at reisen gikk gjennom mange ulike landskaper, klimaer og over lang tid. Slik det nå er blir inntrykket i de noen tilfeller nærmest absurd. F.eks. sier en av hobbitene etter at Frodo blir skadet ved Blåstertopp at det er fire dagsmarsjer til vadstedet. Så dukker Arwen opp og er framme ved vadstedet etter et kort og dramatisk ritt på Asfaloth med Frodo foran seg og de sorte rytterne hakk i hæl. Riktignok er sikkert Asfaloth en rask hest, men dog!
Og det er ikke bare i reisetid og ‑avstander spennvidden virker for liten. Jeg synes nærmest hele Midgard virker for liten. Forskjeller og nyanser er visket ut og presset sammen: Den værbitte ferdamannen Vidvandre skiller seg ikke mye fra storby-aristokraten Boromir i påkledning, frisyre og fakter. Musikken lyder likt (og like søtladent liksom-keltisk; soundtracket er et kapttel for seg og dessverre ikke et lystelig et etter mine begreper!) i Hobsyssel og Bri som i Lothlórien. De fire hobbitene i Brorskapet blir lite mer enn pappfigurer, som knapt har hver sin troverdige personlighet. Verst går dette utover Munti og Pippin, som nærmest er blitt hobbitgutt-karikaturer, men også tjener/herre-forholdet og ‑lojaliteten mellom Sam og Frodo er fortynnet til ett og annet ”Master Frodo”. Alle hobbitene virker dessuten for unge og barnslige. Et trekk som har ridd film- og bildeframstillinger av Tolkiens bøker som en mare, og som vi visstnok aldri blir kvitt. De skal være voksne menn, for pokker, ikke guttehvalper!!
Forenklinger og banaliseringer av selve handlingsforløpet finnes det dessverre også noen av, og jeg kan ikke fattte meningen med dem. Hvorfor må det bankes inn allerede i Elronds rådsmøte at Aragorn er kongsemne til Gondor? Kunne ikke seeren selv samle spor og antydninger og langsomt bli klar over dette, slik en leser av bøkene må? Og blir historien bedre og mer dramatisk av at Sarumann tar direkte ordrer fra Sauron enn om han hadde hatt en mer uberegnelig og usikker rolle som i bøkene? Tvert i mot, skulle jeg tro.
Slike grep er meg ubegripelige fra en filmmaker som sier seg å ha respekt for Tolkiens bøker. Men kanskje er det jeg som er purist likevel. Jeg hadde ikke trodd avvikene fra Tolkiens tekst skule irritere meg så mye som de faktisk gjorde. Kanskje bør man i enda støre grad prøve å glemme bøkene og glede seg over filmen som film? Kanskje blir filmen derfor bedre når man ser den for andre eller tredje gang? Kanskje. Men foreløpig er jeg altså skuffet – om enn imponert!
Denne siden ble sist oppdatert av Magne Bergland.