J.R.R. Tolkien. En kort biografi

Tilbake til ressurssiden

Av Magne Bergland

John Ronald Reuel Tolkien ble født 3. januar 1892 i Bloemfontein som dengang var hovedstad i Oranje-fristaten (nå en del av Sør-Afrika). I den tiden var det ikke uvanlig at unge engelske menn som ville opp og fram i verden tok noen år av sin tidlige karriere i koloniene, og det var akkurat det Arthur Tolkien gjorde. Han var noen år tidligere blitt ansatt som bestyrer for en bank i Bloemfontein. I 1891 kom hans forlovede Mabel Suffield etter fra England, og de giftet seg i Cape Town.

I november 1894 kom John Ronald sammen med lillebroren Hilary til England for første gang. På grunn av tørke i Bloemfontein og John Ronalds dårlige helse (han holdt på å få tenner), tok moren dem med til sin familie i Birmingham. Etter noen måneder var John Ronald bedre, men nå. kom det melding fra Bloemfontein om at Arthur hadde fått giktfeber. I november 1895 døde han, og den 26 år gamle Mabel ble alene med de to guttene.

Tross farens død ble de neste årene lykkelige for barna. De bodde i landsbyen Sarehole utenfor Birmingham, og de landlige omgivelsene ga rikelig med muligheter til lek. Mabel tok seg selv av guttenes skolegang i begynnelsen. John Ronald lærte å lese i fireårs-alderen. Blant lesestoffet var en av Andrew Langs samlinger av eventyr for bam, og historien om Sigurd Fåvnesbane og dragen, som inspirerte den unge John Ronald til selv å skrive om en drage. Han hadde også stor glede av å lære språk; med unntak av fransk, som han var lite glad i. Tegning og botanikk var også blant hans interesser.

I år 1900 konverterte Mabel sammen med søsteren May til katolisismen. Dette påkalte vrede fra familien både på Suffield- og Tolkien-siden, og begge familiene sluttet å hjelpe Mabel økonomisk. Mabel og guttene flyttet noen ganger, og slo seg i 1902 ned i Edgbaston ved Birmingham. Der ble de boende like ved et katolsk kloster der guttene også gikk på skole. Presten Francis X. Morgan ble venn av familien, og nærmest som en onkel for guttene. Men for John Ronald, som en periode hadde gått på den anerkjente King Edward’s School, var ikke overgangen til klosterskolen heldig, og etter en tid tok moren ham ut av skolen og begynte å undervise ham selv. Høsten 1903 fikk han et stipend som gjorde at han kunne begynne på King Edward’s School igjen. Her fikk han lære gresk, og han stiftet bekjentskap med Englands store dikter Shakespeare, som han allerede fra begynnelsen mislikte hjertelig. Våren etter ble Mabel lagt inn på sykehus, og det ble konstatert at hun hadde sukkersyke. Guttene bodde hos familie til litt utpå sommeren. Da ble Mabel utskrevet, og den lille familien var igjen samlet til utpå høsten, da hun døde. John Ronald var da tolv og et halvt år gammel.

John Ronalds barneår var altså, omflakkende og til dels ulykkelige. På tross av - eller kanskje nettopp på grunn av - dette, virker det som han tidlig fikk fastlagt sin personlighet og sine interesser. Gleden over å lære språk kombinert med sterke sympatier og antipatier for enkelte språk, interessen for tegning og botanikk (særlig trær), forakten for Shakespeare - dette er ting som han hadde med seg gjennom hele livet og som kom til å prege ham, og etter hvert det han skrev. Det samme gjelder i enda større grad for katolisismen. John Ronald mente at morens død ble forårsaket, eller i det minste framskyndet, av familiens utstøtelse etter at hun konverterte, og han betraktet henne etter hvert nærmest som en martyr. Dette var utvilsomt en av grunnene til at han gjennom hele sitt liv var dypt religiøs og en aktiv katolikk.

Etter morens død ble fader Francis guttenes verge. De flyttet nå inn hos en tante i Birmingham. Ronald var flink på skolen. Språk var stadig blant hans store interesser, han oppdaget etter hvert både gammelengelsk, middelalderengelsk, gammelnorsk, gotisk og spansk. Han begynte til og med å konstruere sine egne språk, og sogar å dikte opp etymologier (historiske utviklinger) for disse språkene. Han kjøpte og slukte tyske filologiske verk som de fleste andre ville betrakte som knusktøffe. Men han var ikke bare en pugghest, han tok del i mye av det som skjedde på skolen, og var med både i en diskusjonsklubb og på rugbylaget.

1 1908 flyttet guttene igjen. I huset de nå kom til å bo, var det også en annen leieboer: Frøken Edith Bratt. Mellom henne og Ronald utviklet det seg et nært vennskap. Da Ronalds verge fader Francis ble oppmerksom på dette forholdet, forbød han Ronald å treffe eller skrive til Edith før han ble myndig. I hele tre år var dermed Ronald avskåret fra kontakt med sin kjære. Hun flyttet også bort fra Birrningham.

Ronald forsøkte nå å få et stipend for å kunne studere på universitetet i Oxford. Det første forsøket var mislykket; både hans mange andre interesser og vanskelighetene omkring forholdet til Edith hadde vel tatt for mye av hans oppmerksomhet. Ved andre gangs prøve klarte han det irnidlertid, og høsten 1911 kunne han begynne på Exeter College, Oxford.

Som på King Edward’s School i Birmingham, var Ronald også på i universitetet i Oxford en aktiv og utadvendt ung mann som var med på mange forskjellige aktiviteter. Han var med i klubber, begynte å røyke pipe og fant seg i det hele tatt godt til rette både sosialt og faglig. Han studerte klassiske i fag, men interesserte seg også for walisisk. Han begynte dessuten å lære seg finsk, og dét fikk etter hvert stor innflytelse på de ”private språkene” han fortsatt holdt på med å konstruere.

Han skrev dikt også. Et av dem var inspirert av navnet ”Earendel” som er nevnt i et engelsk middelalder-dikt; et annet handlet om mannen i månen som kom ned til jorda. Noen av diktene virket ganske uforståelige for andre enn ham selv, og hvis han fikk spørsmålet ”hva er det om?”, kunne han svare ”Jeg vet ikke. Jeg skal prøve å finne det ut”.

I januar 1913 fylte Ronald 21 år og ble denned myndig. Han tok straks opp igjen kontakten med Edith. Ett år seinere ble Edith tatt opp i den romersk-katolske kirken og de forlovet seg offisielt.

Ronald hadde byttet fra klassiske studier til engelsk språk og litteratur, og sommeren 1915 tok han avgangseksamen med beste karakter. Da var første verdenskrig allerede et år gammel, og det var vanskelig for en ung mann uten forpliktelser å unngå å komme i befatning med det militære. Unge Tolkien gikk inn i The Lancashire Fusiliers og fikk etter hvert opplæring til å bli sambandsoffiser. Militærlivet medførte stadige forflytninger mellom ulike leire i Syd-England, og Edith fulgte etter slik at de kunne tilbringe så mye tid som mulig sammen. Den 22. mars 1916 giftet de seg i den katolske kirken i Warwick. Bare et par måneder seinere ble Ronald sendt til Frankrike, hvor han opplevde skyttergravskrigens redsler i slaget ved Somme. To av hans beste venner fra skoledagene i Birmingham ble drept i dette slaget, men selv kom han fra det uten skader. Etter drøye fire måneder ved fronten pådro han seg skyttergravsfeber og ble sendt hjem.

Under det påfølgende sykehusoppholdet begynte han å skrive på en samling fortellinger som han kalte The Book of Lost Tales. Som nevnt hadde han også tidligere skrevet, særlig poesi, men disse fortellingene var begynnelsen på noe nytt. De var for ham et forsøk på å skape en mytologi for England. Han ville gjenskape noe av det han satte pris på i den norrøne mytologien, i den finske Kalevala og i de germanske heltesagnene, men samtidig gi det en umiskjennelig tilknytning til England - landet som han var så glad i og som hadde så sørgelig lite av de historiene han var så glad i. En annen viktig motivasjon for å begynne på The Book of Lost Tales var at han ville sette sin språk-konstruksjon inn i en større sammenheng. Han la seinere stor vekt på hvor viktige de oppdiktede språkene var i hans forfatterskap. Han fortsatte utviklingen av sine private språk. De viktigste var nå ”Qenya”, inspirert av finsk, og ”Goldogrin”, inspirert av walisisk.

Tolkien ble ikke så bra at han ble sendt tilbake til Frankrike. Han tilbrakte en tid som rekonvalesent, i Syd-England: og da han gikk inn i tjeneste igjen høsten 1917 ble han værende i England. I november 1917 fødte Edith deres første bam, en sønn som ble døpt John Francis Reuel.

Da krigen tok slutt og Tolkien var fri fra sine, militære forpliktelser, søkte han og fikk en stilling ved The Oxford English Dictionary. Dette enestående ordbokverket var da i sin tilblivelse, og med Tolkiens studier i det engelske språkets historie må stillingen ha vært midt i blinken for ham. Oppholdet i Oxford ble imidlertid ikke særlig langvarig. I 1920 fikk han en stilling som lektor i engelsk ved Universitetet i Leeds. Hans oppgave her ble å organisere og lede undervisningen i tidlig engelsk litteratur. E.V. Gordon; som kom til Leeds to år seinere, ble en, god kollega og venn for Tolkien, bl.a. utga de i fellesskap en bearbeidelse, av det middelalderengelske diktet ”Sir Gawain and the Green Knight”. 1 1924 ble Tolkien professor. Samine år ble hans tredje sønn Christopher født (den andre, Michael, ble født høsten 1920). Tolkien hadde et godt lag med bama, og han moret dem med å fortelle eventyr som han diktet opp mens han fortalte. Han fortsatte også med sin Book of Lost Tales som etter hvert skiftet navn til Silmarillion. Historiene ble stadig forandret, og til og med delvis skrevet om til verseforrn.

I begynnelsen av 1925 søkte Tolkien på et professorat i gammelengelsk (angelsaksisk) ved Universitetet i Oxford. Han var svært ung til en professor å være. Hans faglige produksjon hadde ikke vært særlig stor (det ble den forresten aldri), så han var ikke overveldende godt kvalifisert heller. Det var derfor litt overraskende at han fikk stillingen. Året etter flyttet han igjen til Oxford med familien.

Universitetet i Oxford er noe av det mest solide, konservative og engelske, man kan tenke seg. Man kan også si at familien Tolkien levde et konservativt og på alle måter akninnelig engelsk middelklasseliv i Oxford. Professor Tolkiens hverdag var preget av rutine og dagligdagse gjøremål både i hjemmet og på universitetet, og ville nok ikke ha virket spesielt spennende for en utenforstående observatør. Blant de hyggelige avbrekk fra rutinen regnet Tolkien særlig samværet med likesinnede kolleger. Allerede i skoledagene i Birmingham hadde han hatt stor glede av å kunne komme sammen med gode venner til diskusjon om nær sagt alle slags temaer. Blant ansatte på universitetet var han nå med på å danne en klubb med navnet Kólbitar som, foruten sosialt samvær, hadde til formål å lese islandske sagaer på original språket, d.v.s. gammelislandsk (eller -norsk om man vil). Blant dem som ble med her, var C.S. Lewis som underviste i engelsk språk og litteratur, og som etter hvert ble en nær venn av Tolkien. Fra omtrent 1931 ble de to sentrale personer i en gruppe med navnet The Inklings (navnet er et ordspill over ”ink” blekk, som antyder at medlemmene skriver, og ”inkling” - anelse).

”Inklingene” har blitt beskrevet som ”avowedly Christian, conservative and romantic (in that order)”. Bortsett fra sitt kristne livssyn, sine konservative holdninger og sin felles interesse for - og delvis også smak i - litteratur, hadde inklingene svært forskjellig bakgrunn og interesser; de var slett ikke noen enhetlig gruppe. De var heller ikke noen fast ”medlemsstokk”, men en skiftende venneflokk med C.S. Lewis som det viktigste midtpunktet. Vennskapet med Tolkien var forresten en av de medvirkende grunnene til at Lewis ble kristen. Han har seinere blitt berømt for sitt forfatterskap som omfatter både skjønnlitteratur (bl.a. Narnia-bøkene) og bøker om kristne trosspørsmål.

En av aktivitetene til The Inklings var å lese dikt og fortellinger som medlemmene hadde skrevet. Tolkien skrev litt av hvert, og leste opp for sine med-inklinger. Omkring 1930 begynte han å skrive på en ny fortelling. Den startet en dag han satt og rettet eksamensbesvarelser, et ekstraarbeid han ofte tok for å hjelpe på familieøkonomien. På en blank side på en besvarelse skrev han uten noen synlig foranledning: ”In a hole in the ground there lived a hobbit”. Fra denne setningen spant han ut en lang historie som han fortalte for bama og etter hvert for inklingene. Bama var nå fire i tallet; datteren Priscilla ble født i 1929.

Etter hvert som han skrev videre på den, flettet historien seg inn i verdenen fra hans store verk Silmarillion, som da hadde eksistert i forskjellige varianter i omtrent 15 år. The Hobbit, som historien ble hetende, var litt annerledes enn slik vi kjener den; litt mer barnslig i tonen, kanskje. Historien ble ikke helt fullført. Noen personer utenfor inkling-kretsen fikk imidlertid lese det uferdige manuskriptet; slik kom det ad omveier til forlaget George Allen & Unwin, og Tolkien fullførte det på oppfordring fra dem.

Å fullføre et manuskript var ingen enkel oppgave for Tolkien. Han var en perfeksjonist av dimensjoner, og bare tanken på en utgivelse fikk ham til å sette i gang med omfattende omskrivninger og finpuss. Til slutt fikk han likevel gjort manuskriptet så ferdig at han kunne gi det fra seg. Han leverte til og med illustrasjoner, riktignok med unnskyldninger av sm egen utilstrekkelighet som kunstner. Den 21. september 1937 utkom The Hobbit. Boka fikk en jevnt over god, mottakelse, og det første opplaget ble solgt ut. før jul. Snart kom også en amerikansk utgave, og det gikk ikke lenge før forlaget begynte å ytre ønske om en oppfølger til den populære bameboka. Tolkien hadde flere manuskripter på lager, og han sendte nå Silmarillion sammen med bl.a. Mr. Bliss, Farmer Giles of Ham og den påbegynte The Lost Road til forlaget. Sistnevnte var blitt til etter en avtale mellom Tolkien og Lewis. De skulle skrive hver sin historie; Lewis om en reise i rom og. Tolkien om en reise i tid. Det forteller mye om deres respektive arbeidsmetoder. at Lewis, skrev en hel trilogi (Out of the Silent Planet/Perelandra/That Hideous Strength), mens Tolkien aldri fullførte sin historie.

Allen & Unwins konsulent var litt forvirret over og ikke overveldende begeistret for Silmarillion, og forlaget konkluderte med at den ikke var passende som en oppfølger til The Hobbit. Dette oppfattet Tolkien som en ganske ubehagelig refusjon, og det skulle gå lenge før han igjen gjorde seg tanker om å få den utgitt. Men like før jul 1937 kunne Tolkien meddele forlaget at han hadde begynt på en ny historie om hobbiter. Tittelen på det første kapittelet skulle henspille på ”An Unexpected Party”, åpningskapittelet i The Hobbit; han kalte det ”A Long Expected Party”.

I tiden som kom, fortsatte Tolkien på den nye hobbit-fortellingen i mellom sine mange andre gjøremål. Han foretok liten eller ingen planlegging av handlingen før han begynte. Utgangspunktet for fortellingen var hobbiten Bilbo, men han kunne ikke brukes som hovedperson i enda en bok, dermed ble nevøen ”Bingo Bolger-Baggins” brakt inn. I andre kapittel kom også i sistnevntes fettere ”Odo” og ”Frodo” inn i bildet. Etter hvert tok handlingen flere uventede vendinger. Ganske tidlig kom det inn noen mystiske sorte ryttere som Tolkien måtte gi en fomuftig plassering av.

Forlaget var godt fornøyd med det første kapittelet, og oppmuntret Tolkien til å fortsette. Men sommeren 1938 hadde fortellingen stoppet opp og han var gått tom for idéer. Etter hvert kom han så på å bruke den magiske ringen som Bilbo fant i The Hobbit, som et sentralt tema i den nye boka. Nå tok historien fart igjen, og vokste så å si, mellom hendene hans: Tom Bombadil, som allerede var en kjent figur i Tolkien-bamas fortellinger, ble brakt inn, og hovedpersonens navn ble skiftet fra ”Bingo” til ”Frodo”. På vertshuset i Bree overveide Tolkien å bringe inn en heroisk hobbit ved navn ”Trotter”. Omtrent på dette stadiet bestemte han Ringens rolle i det hele, og historien fikk navnet The Lord of the Rings.

På samme måte som da han skrev The Hobbit, gjorde også nå ønsket om å fullføre Silmarillion seg gjeldende, og The Lord of the Rings ble etter hvert mer en oppfølger til den enn til The Hobbit. Tolkien rapporterte nå til forlaget at han håpet å, gjøre seg ferdig i begynnelsen av 1939. Det skulle vise seg å være langt fra sannheten.

Omkring 1940 ble det opphør i skrivingen i nesten ett år. Brorskapet sto da foran Balins grav i Moria. Igjen undervurderte Tolkien potensialet i sin egen historie; nå mente han at slutten bare var et par kapitler unna. I desember 1942 var han kommet til kapittelet ”Flotsam and Jetsam”, og meldte til forlaget at det ville bli minst fem kapitler til.

Hele tida ble boka lest høyt for The Inklings etter hvert som Tolkien skrev nye kapitler. Da krigen brøt ut i 1939 kom Charles Williams, som i likhet med Tolkien og Lewis var kristen og forfatter, til Oxford fra London.

Lewis kjente Williams fra før, og trakk ham entusiastisk med i The Inklings. Under krigen fortsatte inklingene sine aktiviteter så godt det lot seg gjøre. Tolkiens generasjon var for gamle til å gjøre aktiv krigstjeneste. Men deres dagligliv og arbeid ble naturligvis berørt av krigen, og ølmangelen skapte problemer for de ukentlige pub-møtene til The Inklings.

Sommeren 1943 sto Tolkien fast i skrivingen igjen. Han hadde da store kvaler med tanke på alle detaljene i kronologi, geografi o.s.v. som måtte stemme i det store verket. Hadde det ikke vært for særlig C.S. Lewis’ stadige oppmuntringer, ville han kanskje ikke kommet videre i det hele tatt. Våren 1944 ble skrivingen gjenopptatt, og da Christopher Tolkien kom til Sør-Afrika som flyver i det engelske luftvåpenet, begynte Tolkien å sende kopier av nye kapitler til ham etter hvert som de ble til. Han arbeidet nå intenst med skrivingen, men først i 1947 var han endelig ferdig etter en voldsomt anstrengende periode hvor han tilbrakte det meste av nettene over skrivemaskinen. Skjønt ferdig - det var naturligvis mye som måtte gjøres av rettelser, omskrivinger og pirk. På denne tida ble også The Hobbit revidert; den opprinnelige handlingen passet ikke helt med det som kom fram i den nye historien.

Først høsten 1949 kunne Tolkien overlate manuskriptbunken til forlaget. Han var usikker på deres dom. Noen passende oppfølger til The Hobbit var det ikke blitt - dette var slett ikke noen bamebok. Uansett hadde han gjort sitt aller ytterste: ”It is written in my lifeblood such as that is, thick or thin, and I can no other”.

Utgivelsen av The Lord of the Rings ble forsinket og forkludret, først og fremst fordi Tolkien gjerne ville ha utgitt den sammen med Silmarillion i et stort epos. Dette var forlaget skeptiske til (naturlig nok - når man tenker på lengden av The Lord of the Rings, og at Silmarillion slett ikke var fullført). I november 1952 ble det imidlertid enighet mellom Tolkien og Allen & Unwin om at The Lord of the Rings skulle utgis alene, i tre bind. Men alle problemer var enda ikke løst. Det gjensto bl.a. korrekturlesning og produksjon av kart og registre. Først sommeren 1954 lå første bind i bokhandlene: The Fellowship of the Ring. Being the First Part of The Lord of the Rings.

I motsetning til The Hobbit, fikk The Fellowship of the Ring en blandet mottakelse. Noen kritikere var overbegeistret, mens mange var fullstendig uberørte, og ikke fant boka interessant i det hele tatt. Som den amerikanske kritikeren og forfatteren W.H. Auden sa: “Nobody seems to have a moderate opinion; either, like myself, people find it a masterpiece of its genre, or they cannot abide it”. Tolkien skrev selv halvt spøkefullt:

‘The Lord of the Rings
 is one of those things;
if you like it you do;
if you don’t, then you boo!”

Bind 2, The Two Towers, ble utgitt seinere samme år uten spesielle problemer. Men med det siste bindet var det verre. Det store problemet var tilleggene og registrene. Innholdet i tilleggene måtte være i nøyaktig overenstemmelse med enhver detalj i bøkene. Til slutt måtte Tolkien droppe registrene som var lovet, og bare etter stadig mas fra forlaget (og etter hvert fra utålmodige lesere) fikk han fullført The Return of the King i mai 1955. Den kom ut 20. oktober samme år.

Tolkiens liv ble utvilsomt forandret av utgivelsen av The Lord of the Rings. Han ble på forholdsvis kort tid både rik og berømt, begge delene helt nytt og uvant for ham. Salget gikk godt, og det første honoraret han fikk var på £3500 - mer enn en årslønn fra universitetet! Medaljens bakside (bortsett fra inntektsskatten) var fansen, som ikke alltid var like hensynsfull. Riktignok hadde Tolkien ikke noe imot å få spørsmål om Midgardske temaer - det hendte han svarte på disse med lange brev. Men ikke alle henvendelser var like saklige, og telefoner til alle døgnets tider samt besøkende kunne til tider gjøre livet surt for ham og Edith.

Allerede i 1956 kom den første oversettelsen, til nederlandsk. Svenskene fulgte i 1959. Tolkien var misfornøyd med den svenske oversettelsen (han hadde et visst kjennskap til svensk). Men han var enda mer misfornøyd med, for ikke å si rasende over, innledningen som oversetteren Åke Ohlmarks skrev. Den var full av halvsannheter om Tolkien og løsaktige tolkninger av selve verket. Tolkien var alltid på vakt mot tolkninger som prøvde å finne et ”dypere” eller ”symbolsk” budskap i hans bøker. Han var også sterkt skeptisk til skriverier om sin egen person. Dette mente han var helt uten betydning for forståelsen og verdsettelsen av bøkene.

Det virkelige gjennomslaget for salget av The Lord of the Rings kom da den ble utgitt i billigutgave i USA i 1965. På en eller annen måte traff den 60-åras amerikanske ungdom (særlig de som gikk med blomster i håret og sang om ”peace and love”) midt i hjertet. I løpet av kort tid var en million eksemplarer solgt, og på universiteter og i andre ungdomsmiljøer i Amerika utviklet det seg en veritabel Tolkien-kult. ”The Tolkien Society of America” ble stiftet, og lignende lokale foreninger dukket opp rundt om i landet. Fra Amerika spredte farsotten seg til store deler av verden, og i 1968 anslo man salgstallene til omlag tre millioner eksemplarer.

Tolkien var nå en eldre herre. 1 1959 gikk han av med pensjon fra sitt professorat. Han skulle dermed ha rikelig med tid til å konsentrere seg om sitt neste store verk, som også var det første: Silmarillion. Både forlaget og horder av lesere og fans ventet nå utålmodig på beretningene om Midgards første tider. Men det var alltid så mange andre ting. Det var brev som skulle skrives, papirer som, skulle bringes i orden, invitasjoner til å delta på alle slags tilstelninger og å bidra til forskjellige bøker. Og det var familielivet, bama og bamebama, og Edith, som ikke var sterk lenger. Dessuten satte alderen sitt preg på Tolkien, han hadde ikke samme arbeidskapasitet som før. Så selv om han arbeidet med Silmarillion, kom den ikke nærmere fullførelsen. Kanskje ønsket han egentlig ikke å gjøre den ferdig; puslingen med mytologien, språkene, kronologiene og alt det andre hadde blitt en hobby mye mer uunnværlig enn tegningen og kabalene. Dessuten var det vanskelig å se hvordan boka kunne unngå å skuffe publikum: Ingen hobbiter, et oppstyltet og høytidelig språk og en alvorlig, til tider dyster, saga-aktig tone.

1 1963 døde C.S. Lewis. Tolkien følte dette som et hardt slag. Av hans egen gamle garde i Oxford var det ikke mange tilbake, og selv om forholdet til Lewis hadde vært noe kjøligere i de siste årene, savnet han nå inderlig samværet med likesinnede av sin egen generasjon. 1 1968 flyttet han og Edith til kystbyen Bournemouth. Ediths helse var dårlig, og hun trengte å komme bort fra husarbeidet og trappene i Oxford. I november 1971 døde hun.

Etter Ediths død flyttet Tolkien tilbake til Oxford og fikk en leilighet ved universitetet. Han var stadig gjenstand for stor oppmerksomhet, og ble tildelt flere ærestitler ved universiteter over hele verden. Selv satte han kanskje størst pris på æresdoktoratet fra Oxford som ble tildelt ikke på grunn av hans skjønnlitteratur, men på grunn av hans bidrag til filologien. Han ble også tildelt ”The Order of the British Empire” av dronning Elizabeth.

Tolkien innså at det var svært usikkert om han kunne fullføre Silmarillion, og avtalte med sønnen Christopher at han skulle ta over som en litterær bobestyrer hvis faren falt fra. Christopher var vel den eneste som hadde noen mulighet til å utføre denne oppgaven; han hadde lenge vært innvidd i farens skriving, og hadde selv deltatt ved å tegne kart til The Lord of the Rings.

I august 1973 hadde Tolklen problemer med fordøyelsen. Men helsen bedret seg, og han tok en tur, til Bournemouth for å besøke venner fra tiden der. Mens han var der, ble han dårlig igjen, og søndag 2. september døde han på sykehuset i Bournernouth.

Tolkien ligger begravet sammen med Edith på den katolske delen av Wolvercote-kirkegården i Oxford. Gravstedet er på sett og vis som en refleks av det livet han levde: Høyst ordinært og beskjedent, men med et anstrøk av noe helt ekstraordinært: Den verdenen han gjennom hele sitt voksne liv arbeidet med å dikte opp. Innskriften lyder: Edith Mary Tolkien, Lúthien (1881 – 1971). John Ronald Reuel Tolkien, Beren (1982 – 1973).

Artikkelen er i all hovedsak basert på Humphrey Carpenters J.R.R. Tolkien. A Biography. Dessuten har jeg hatt nytte av The Inklings av samme forfatter, og Joan McCluskys ”J.R.R. Tolkien. A Short Biography” (fra The Tolkien Scrapbook redigert av Alida Becker).

Denne siden ble sist oppdatert av Magne Bergland