Tolkienbøker, en orienteringsguide

Av Nils Ivar Agøy og Magne Bergland

Et vanlig spørsmål fra Tolkien-lesere er: «Jeg har lest Hobbiten, Ringenes herre og Silmarillion, og vil lese mer. Hvilke bøker vil du anbefale?» Denne artikkelen er et forsøk på å svare på det.

Det er mange, etter hvert veldig mange, ulike titler som falbys med «Tolkien» på omslaget. Målet her er å fortelle noe om hva som er hva, hvilke vi vil anbefale og noen få vi vil fraråde, men mest å gi deg, kjære leser, hjelp til å navigere og velge selv.

Vi tar først og fremst for oss Tolkiens egne verker, men nevner på slutten også de bøkene om Tolkien og hans verk som vi mener er mest verdifulle.

Vi gir ingen komplett bibliografi – slike finnes – men tar med de titlene vi mener er mest aktuelle for vanlige lesere. Hobbiten, Ringenes herre og Silmarillion regner vi som kjente, og går altså ikke nærmere inn på dem.

Rekkefølgen bøkene leses i vil avhenge mye av dine egne interesser. Det kan hende du ikke er spesielt interessert i Tolkien som person, eller de tingene han skrev som ikke har direkte med Midgard å gjøre (skjønt de nesten alltid har indirekte koplinger). Da er det mest tekster utgitt etter forfatterens død du bør lese. Mens han levde, var det nemlig bare få og små tilføyelser han gjorde til bildet av Midgard. Men han skrev andre fortellinger og essays som kan være vel verdt å kikke på. Vi vil uansett fortelle litt om begge deler.

Utgivelser i Tolkiens levetid

Bortsett fra de to store som vi allerede har lest, finnes det faktisk bare to bøker til som tross alt er satt til Midgard. Det er viktig å være klar over at disse er helt andre slags bøker enn både Hobbiten og Ringenes herre! De to er:

The Adventures of Tom Bombadil: En diktsamling som JRRT laget i 1962. De seksten diktene ble skrevet tidligere og hadde opprinnelig ingen tilknytning til Midgard, men mange av dem ble skrevet om – til dels mye – for denne utgivelsen, der Tolkien later som de stammer fra «Vestmarks Røde Bok» og stort sett har hobbitisk opphav. Diktene varierer veldig både i lengde, tema og stil. Noen av dem er riktig gode, morsomme eller interessante. Det er opprinnelig en nokså tynn bok, som er prydet av fine (i alle fall etter Tolkiens egen smak) illustrasjoner av Pauline Baynes. 

Det finnes også en sterkt utvidet utgave redigert av Christina Scull og Wayne Hammond (i 2015), som man gjerne vil ha hvis man kan finne den, ikke minst fordi den inneholder noen til dels festlige tidligere versjoner av diktene.

Boka ble presentert på et digitalt Arthedain-møte i 2020, som kan gjenoppleves på https://www.youtube.com/watch?v=BkMtdRzndIk hvis du er interessert i å vite mer før du kaster deg over den.

The Road Goes Ever On: En «sangsyklus», dvs. dikt med musikk (pianonoter med gitarbesifring) komponert av Donald Swann. Hvis man spiller et instrument er denne naturligvis spesielt interessant, men den har en plass i de fleste Tolkien-biblioteker. Det er en pen bok med tengwar-kalligrafi og med JRRTs rikt kommenterte oversettelser av diktene «Namárië» og «A Elbereth Gilthoniel».

Boka finnes i tre litt ulike utgaver. Den første kom i 1968. Den andre, fra 1978, inneholder den ekstra sangen «Bilbo’s Last Song». Den tredje, fra 1993 og gjen-utgitt i 2002, har en ny innledning, enda en ekstra sang («Lúthien Tinúviel») og ble solgt sammen med en CD med innspilling av hele «syklusen».

Og det var det! Av «Midgards-bøker» i alle fall. Før vi går videre bør vi vel få med at ingen av de to nevnte finnes på norsk.

Men så kom det noen andre utgivelser i Tolkiens levetid, som vi vil anbefale, selv om de ikke direkte er knyttet til «legendariet»:

Tree and Leaf (1964) er en liten bok satt sammen av flere helt ulike tekster; først og fremst foredraget «On Fairy-stories» («OFS» blant venner) og novellen «Leaf By Niggle». OFS er gjerne betraktet som Tolkiens litterære programerklæring og er mye kommentert og diskutert. Men sammenlignet med mye annet den gode professor skrev, kan tråden til tider være vanskelig å følge, fordi så mange kryssende temaer tas opp. Mange har sett foredraget som en redegjørelse for den litterære teorien som ligger under skrivingen av Ringenes herre, så det kan være verdt å lese bare av den grunn. Merk at essayet også finnes i The Monsters and the Critics and Other Essays, som vi skriver mer om nedenfor. En utvidet versjon av det ble også utgitt i 2008 med kommentarer og noter av Verlyn Flieger og Douglas A. Anderson.

«Leaf by Niggle» er en sjarmerende og rørende fortelling om den lille amatørmaleren Niggle (helt klart et tolkiensk selvportrett) som ikke klarer å få ferdig sitt store livsverk. Den er vel i sin allegoriske fabelform et minst like sterkt litterært selvforsvar som OFS.

Hvis man skal kjøpe «Tree and Leaf», bør man sørge for å få tak i en utgave som også inneholder diktet «Mythopoeia», også dét et forsvar for myter og «sub-creation». Diktet er også med i den norske utgaven av boka, Trær og blader (1995).

I nyere utgaver av Tree and Leaf kan man også finne «The Homecoming of Beorhtnoth Beorhthelm’s Son». Det er en samtale, i form av et alliterativt dikt som Tolkien første gang gav ut i 1953, mellom to angelsaksere rett etter Slaget ved Maldon i 991. For de spesielt interesserte, kan man si, men det forteller noe om Tolkiens syn på både heltemot og overmot.

Farmer Giles of Ham (utgitt 1949, men skrevet tidligere) er en humoristisk fortelling, satt til England og Wales i riktig gamle dager. Hovedpersonen, bonden Giles (Eigil på norsk) skremmer bort en kjempe med muskedunderen sin, og ender opp som en – ikke dragedreper, men drage-beseirer. Fortellingen driver gjøn med flere av de heroiske emnene som Tolkien måtte ta så alvorlig i Ringenes herre

Man bør sørge for å lese en utgave med Pauline Baynes’ illustrasjoner, som forfatteren så som «mer enn illustrasjoner, de er et sideløpende tema.»

Til bokas femti­års­jubileum i 1999 kom det ut en spesial­utgave redigert av Wayne Hammond og Christina Scull. 

Boka ble utgitt på norsk i 1980, oversatt av Torstein Bugge Høverstad, under tittelen Eigil bonde fra Heim.

Smith of Wootton Major (1967) er det siste skjønnlitterære arbeidet Tolkien gav ut mens han levde. Det er en bittersøt fortelling om en smed som fikk i gave muligheten til å reise til Faery, eventyr- eller alvelandet; en mulighet han i sin tid måtte la gå videre til en annen. Den er helt klart selvbiografisk, og anbefales på det varmeste. Nok en gang bør man finne en utgave med Pauline Baynes flotte illustrasjoner.

Den lille boka ble gitt ut på norsk i 1995, som Volund Smed fra Store Skauby oversatt av Johannes H. Berg.

De tekstene vi har nevnt så langt, er alle nokså korte. Med unntak for The Road Goes Ever On, er de alle sammen sendt ut på markedet som deler av samlebind med varierende titler som The Tolkien Reader, Poems and Stories, og Tales from the Perilous Realm. Man bør kikke på innholdsfortegnelsen før man kjøper!

Utgivelser etter at Tolkien var død

Disse har vi gruppert grovt etter hvor lette vi synes bøkene er å komme inn i for vanlige lesere. En viss anbefaling av fornuftig lese-rekkefølge ligger det også i dette; det er liten vits i å dykke rett ned til bunnen. Men selvfølgelig kan lesernes interesser variere. Og når vi nå vender tilbake til Midgard, og har i mente at Andre tideverv kan være av spesiell interesse: Stoff om den perioden finnes det mest av i Unfinished Tales og (i til dels meget kronglete form) bind V, IX og XII av The History of Middle-earth.

Unfinished Tales (…of Númenor and Middle-earth som er den fulle tittelen, utg. 1980) var Christopher Tolkiens første «prøveballong» på redigering og utgivelse av farens etterlatte tekster. Den består av fire deler. De to første, om hhv. Første og Andre tideverv, utdyper på ulike måter historier fra Silmarillion og i noen grad fra tilleggene i Ringenes herre. Del tre er noen «prequel»-historier og litt utdyping av stoff fra Hobbiten og Ringenes herre, mens siste del er noen interessante essays om trollmennene, palantirene og drúedain. Denne boka står fram som både den mest tilgjengelige i dette feltet, og den som bringer mest nytt. Selv om Christopher er opptatt av å understreke at ikke alt i boka er i overenstemmelse med de «kanoniske» verkene, så kan den i stor grad leses som utdyping av dem uten at det skurrer alt for mye. Bli bare ikke kjempeskuffet over at historiene altså er uferdige, eller Ufullendte som det heter i den norske tittelen (utg. 1997, oversatt av Nils Ivar Agøy) – du ble advart!

The Children of Húrin (2007) er Christophers forsøk på å gjøre én av de «store fortellingene» fra første tideverv tilgjengelig i en mest mulig lettlest form, for lesere som kanskje syntes Silmarillion ble for fjern og som ikke gadd å begrave seg i ufullstendige utkast fra The History of Middle-earth (se under). Som tittelen sier, handler boka om etterkommerne av helten Húrin, først og fremst Túrin Turambar, dragedreperen, men også søsteren hans, Nienor. Det er en mørk og tragisk fortelling, for Húrinsbarna er forbannet av Morgoth. Men det lyktes faktisk for Christopher å få en ganske sammenhengende og romanaktig tekst ut av det, med relativt lite kommentarstoff og uten en eneste fotnote. Men merk at størsteparten av teksten allerede fantes trykt i Unfinished Tales… Der fantes på den annen side ikke Alan Lees illustrasjoner.

En norsk oversettelse, ved Nils Ivar, kom allerede i 2007. Den het Húrins barn og er illustrert som originalen.

Beren and Lúthien fra 2017 var også et forsøk på å la en av de store fortellingene stå på egne ben foran et stort publikum. Fortellingen om mennesket Beren som forelsker seg i alveprinsessen Lúthien var ifølge den eldre Tolkien den «fremste av fortellingene i Silmarillion«. Dette var en historie Tolkien stadig utviklet og endret på, men aldri skrev noen langversjon av. Boka samler forskjellige versjoner av fortellingen fra ulike tider og i ulike formater, og tekstene er ofte revet løs fra den sammenhengen de opprinnelig stod i. Det gir unektelig et visst opphakket preg, men leseren får alt på ett brett og i en ganske lettlest form. Nok en gang er boka pent illustrert av herr Lee.

Christopher trodde at Beren and Lúthien skulle bli den siste, men i 2018, i en alder av 93 år, sendte han ut The Fall of Gondolin som den tredje av de «store fortellingene» Helten Tuors reise til den skjulte alvebyen Gondolin og byens fall for Morgoths hærstyrker var ett av de aller eldste elementene i legendariet. Tolkien skrev om det i 1916-1917, og bare i den eldste versjonen skildret han noensinne det store, siste slaget om byen, i en blomstrende stil som han senere gikk bort fra. Mange år senere, i 1951, begynte han en ny versjon, men den stanset da Tuor første gang nådde fram til byen. Mesteparten av boka består av disse to tekstene, supplert av biter og brokker fra andre steder. Bilder av Lee? Selvsagt.

Før Christopher T. trakk fram de tre nevnte historiene, hadde han i mastodont-serien The History of Middle-earth (1983–1996) utgitt veldig mye av farens utkast og notater knyttet til historiene som skulle bli Silmarillion og Ringenes herre. Det er skrevet mange lange artikler bare om den serien, men for å gjøre en lang omtale kort: Det meste av innholdet er utkast og versjoner av historier som senere ble omskrevet. Dermed er det mulig å se hvordan «legendariet» utviklet seg i Tolkiens hode fra før 1920 og helt fram til hans død. Spennende for noen; blytungt og akademisk for andre. I stor grad er det nemlig fragmenter i en ganske tett innpakning av Christophers kommentarer og merknader. Selv om deler er fine leseropplevelser i seg selv, er bøkene kanskje mer egnet til å studere enn å nyte. Språket kan være nokså tungt og gammeldags, særlig i de første bindene. 

Serien består av:

I-II    The History of Lost Tales. Den aller første versjonen av det vi kan kalle «Silmarillion-stoffet», med en rammefortelling som senere ble forlatt.

III    The Lays of Beleriand. Noen av de samme fortellingene i episk diktform.

IV    The Shaping of Middle-earth, er Silmarillion-versjoner fra en senere fase, fram til en gang på 1930-tallet.

V    The Lost Road and Other Writings har to Númenor-fortellinger (ufullstendige, naturligvis), en del snacks for språk-nerdene, og litt mer Silmarillion-stoff. Det tar tekstene fram til da Tolkien la dem til side i 1937 for å skrive på Ringenes herre.

De tre neste bindene utgjør The History of The Lord of the Rings, som går gjennom utkastene til Ringenes herre omtrent kapittel for kapittel, så titlene her sier det meste om hvilke deler som dekkes av hvert bind:

VI    The Return of the Shadow.

VII    The Treason of Isengard.

VIII    The War of the Ring.

IX    Sauron Defeated som i tillegg til avslutningen på RH også inneholder to spennende, men akk så ufullstendige historier knyttet til Númenor: «The Notion Club Papers» og «The Drowning of Anadûnê».

De to kommende kalles The Later Silmarillion fordi de dekker versjoner av «Silmarillion-stoffet» fra 1950-tallet, etter at RH kom ut:

X    Morgoth’s Ring der vi i videreutviklingen av stoffet og ikke minst det Tolkien skriver om det, ser at han begynner å endre på store og viktige deler av legendariet, bl.a. om jorda virkelig var flat fra starten.

XI    The War of the Jewels.

XII    The Peoples of Middle-earth, som i tillegg til å avslutte denne fasen i Silmarillion-skrivingen også inneholder Tolkiens spede (og tidlig skrinlagte) forsøk på en oppfølger til Ringenes herre, «The New Shadow».

Her kan vi også nevne at det finnes et eget register-bind (XIII) til hele serien. Og i samme slengen tar vi med The Nature of Middle-earth (2021, red. Carl F. Hostetter), som ikke er en del av HoM-e-serien, men har innhold som henger en del sammen med bind X og XII: Essays og notater skrevet seint i Tolkiens liv der han grubler over kosmologi, kronologi og ontologi i sin oppdiktede verden.

Brev, barnefortellinger, foredrag og essays

•    Letters of J.R.R. Tolkien er, som navnet sier, et utvalg av Tolkiens etterlatte brev (inkludert en del utkast og utdrag). De ble gitt i 1981 og er en uunnværlig ressurs for oss entusiaster. Også om du ikke er spesielt interessert i forfatterens liv, er det masse stoff å hente for dem som vil utvide og utdype sitt bilde av Midgard. Utgaver etter 1999 har et bedre register enn førsteutgaven.

    Letters from Father Christmas/The Father Christmas Letters. I over tjue år, fra 1920 til 1943, laget Tolkien rikt illustrerte brev «fra Julenissen» til barna sine, og gjorde seg stor umake for at ungene skulle tro at de var ekte. En samling av disse fargesprakende, humoristiske brevene kom ut som The Father Christmas Letters i 1976, mens en revidert og kraftig utvidet utgave kom under tittelen Letters from Father Christmas i 1999. Den ureviderte utgaven ble oversatt til norsk under tittelen Brev fra Julenissen (1997). Brevene hører ikke til midgardsbøkene, men de er tydelig påvirket av legendariet.

    Roverandom er en barnefortelling Tolkien skrev og illustrerte på 1920-tallet, men som først ble utgitt i 1997. Roverandom er en hund som opplever de merkeligste ting, og bl.a. besøker månen og havets bunn. Også denne boka er klart påvirket av Silmarillion-stoffet. En norsk oversettelse ved Torstein Bugge Høverstad, Rundtomrask, kom i 1998.

    Mr. Bliss er en annen av Tolkiens humoristiske barnefortellinger, sannsynligvis påbegynt i 1928. Mr. Bliss er en eksentriker som bor sammen med sin langhalsede kaniraff og som kjøper seg en gul automobil, noe som fører til viderverdigheter. Det er en bildefortelling, hvor forfatterens illustrasjoner minst like viktige som teksten. Boka ble utgitt på engelsk i 1982, og på norsk, som Herr Lykke, i 2008, oversatt av Nils Ivar Agøy.

    The Monsters and the Critics and Other Essays, redigert av Christopher Tolkien og utgitt i 1983, er ei bok både for dem som er interessert i Tolkien som fagmann, men også for dem som vil forstå perspektivene han skrev legendariet sitt ut fra. Sju tekster er samlet her, bl.a. «On Fairy-Stories», som vi allerede har nevnt, og foredraget «Beowulf: The Monsters and the Critics» fra 1936, som er regnet som skjellsettende i forskningen om det gammelengelske heltekvadet Beowulf.

•    A Secret Vice: Tolkien on Invented Languages fra 2016 er en kommentert utgave av et foredrag Tolkien holdt i 1931, hvor han skrev om det å finne opp språk.  Kommentarene er det Dimitra Fimi og Andrew Higgins som står for. Merk at selve foredraget også finnes i The Monsters and the Critics and Other Essays.

Bilder

Tolkien både tegnet og malte opp gjennom livet – det ble da også forventet av briter fra middelklassen i hans generasjon. Av og til illustrerte han det han skrev, som vi alt har sett med Hobbiten og noen av barnefortellingene, men han laget mange andre bilder også.

En god del av de midgardsrelaterte bildene er trykt i bokutgaver eller i kalendre som vi ikke omtaler her, men i 1979 ble mange av dem samlet i Pictures by J.R.R. Tolkien, med forord og noter av Christopher Tolkien. Boka ble sendt ut på nytt i 2021.

I 1995 gav Tolkien-ekspertene Wayne G. Hammond og Christina Scull ut boka J.R.R. Tolkien: Artist and Illustrator. Vi plasserer den her, under Tolkiens egne verker, fordi det jo er bildene hans som står i fokus, og som er gjengitt i stort antall. Den er lærerik og absolutt å anbefale.

I 2011 kom The Art of The Hobbit ut, og i 2015 The Art of the Lord of the Rings. Begge disse bøkene har meget fyldige kommentarer av Hammond & Scull, og kan også anbefales. Her er det mye du ikke finner andre steder!

Nyttige bøker om forfatterskapet

Nå blir det veldig vanskelig, fordi det finnes så masse bøker om Tolkien, og vi gjerne både vil anbefale de gode og advare mot de dårlige. Plassen tillater bare at vi kort ramser opp en slags urangert toppliste:

•    Tom Shippey: The Road to Middle-earth (1981) er muligens den beste «analysen» av Tolkiens forfatterskap. Veldig innsiktsfull, om enn kanskje litt tung. Mye om hvordan Tolkiens skriving ble påvirket av hans arbeid som språkprofessor og leksikograf. 

    Wayne Hammond & Christina Scull: The J.R.R. Tolkien Companion and Guide (2006, utvidet utgave i tre bind 2017). Ekstremt grundig og etterrettelig oppslagsverk som tar for seg Tolkiens liv og skriving nesten dag for dag og fra A til Z. Et must for forskeren og den dedikerte fan! 

    Samme Hammond & Scull: The Lord of the Rings: A Reader’s Companion (2005). Selv om navnet er forvirrende likt med forrige verk, er denne «companion»-en kommentarer og forklaringer til lesing av Ringenes herre. Hvis du vil fordype deg ytterligere i din yndlingsbok er dette en god ledsager!

    Av andre oppslagsverk som er fine å ha tilgjengelig når man leser Tolkien, vil vi trekke fram Robert Fosters The Complete Guide to Middle-earth, et svært godt midgardsleksikon som dekker stoffet til og med Silmarillion og står seg godt selv nå, 44 år etter utgivelsen! (Det kommer en ny utgave i år med illustrasjoner av Ted Nasmith.) Det du for all del bør unngå er alle bøker av David Day. Hans mange titler oversvømmer markedet, inneholder stort sett det samme stoffet, og er befengt med masse feil og mangler! (Det eneste positive vi kan si om dem er at noen av illustrasjonene er ganske bra.)

    Karen Wynn Fonstads The Atlas of Middle-earth (revidert utgave 1992) supplerer Tolkiens egne kart og gir ny oversikt og innsikt.

    Det er utgitt mange bøker om Tolkiens liv, og kvaliteten varierer enormt. Humphrey Carpenter: J.R.R. Tolkien: A Biography (1977) er til dags dato den eneste som er godkjent av Tolkien-familien og som er skrevet med full tilgang til arkivene. Dette, kombinert med en god og ledig fortellerstil, gjør boka nærmest uunnværlig. Man blir kjent med Tolkien som menneske. Boka er også kommet på norsk (år 2000, oversatt av Per Malde), men ikke lenger i vanlig salg dessverre. Carpenter fulgte opp med gruppe-biografien The Inklings året etter, der Tolkien også har en viktig plass.

    John Garths Tolkien and the Great War (2004) utfyller bildet av Tolkiens skole- og (ikke minst) krigsår på en veldig god måte. Den ga ny forståelse av hvor mye krigsopplevelsene preget det Tolkien skrev. Garth gjør grundig research og skriver godt. Så også i The Worlds of J.R.R.T. (2020) som er et forsøk på å finne steder og stemninger som inspirerte Tolkien. Garth er en av de få som mestrer denne farlige sporten. Boka er også pent illustrert og formgitt.

•    Og til sist føyer Magne helt for egen regning til en anbefaling: Ikke bare fordi den er den eneste i sitt slag på norsk, skrevet for et norsk publikum, men også fordi den faktisk er veldig god: Nils Ivar Agøys Mytenes mann. J.R.R. Tolkien og hans forfatterskap (2003) leverer det tittelen antyder på en lesverdig måte! 

  1. Selv om den ikke er helt oppdatert, anbefaler vi Åke Bertenstams Chronological Bibliography of the Writings of / About J.R.R. Tolkien bl.a. fordi den er lett tilgjengelig, på https://www.forodrim.org/bibliography/ .

Tolkienfilmen – en anmeldelse



Nicholas Hoult i «Tolkien». Foto: David Appleby

Biografi-filmen “Tolkien” har hatt premiere i flere land nå i mai, og vi i Arthedains Råd har vært så heldige å få se den før Norgespremieren 14. juni.

Jeg kan like et godt kostymedrama, og “Tolkien” er en veldig pent filmet tidlig 1900-tallsfilm! Vi møter Tolkien i skyttergravene under 1. verdenskrig, hvor viktige episoder fra hans barndom og ungdom vises som tilbakeblikk i hans (febersyke) minner. Filmskaperne har flyttet rundt på rekkefølgen av noen historiske hendelser, men ikke så mye at jeg synes det blir virkelig plagsomt. Rammefortellingen var kanskje den jeg trodde minst på, mens flere av scenene fra livet hans på skolen og universitetet var morsomme og underholdende. Forholdet som utvikler seg til Edith Bratt (hans kommende kone) tar med rette mye plass, samtidig som hans dype vennskap med skolekameratene er vel så interessant.

1. verdenskrig var den moderne krigen som skulle ende alle kriger, men i Tolkiens hjerne blir krigshandlingene til ildsprutende drager og tapre riddere. Noen av disse scenene ble litt for overtydelige for min smak, mens derimot øyeblikkene etter krigen, når store deler av en generasjon er døde og Tolkien møter igjen moren til en av sine beste venner, er veldig rørende og sterke.

Alt i alt synes jeg “Tolkien” er pent laget og verdt å se! Dette er ikke en nøyaktig biografi, men en film laget over Tolkiens liv på en måte som formidler noe av det mytiske ved forfatterskapet hans.

Anette